Ideer om frihet
Forsiden
Artikler
Diverse
Privatiser sosialhjelpen!
Jan Arild Snoen
Folk flest synes det er rimelig å bidra til å redusere fattigdommen i samfunnet. Grunnene kan være så forskjellige. Noen er altruistiske - å hjelpe andre er riktig. Mange mener at alle alle mennesker har rett på et visst materielt velstandsnivå.

Atter andre er opptatt av at samfunnet blir best for alle, også dem selv, ved at fattigdommen reduseres. Dette skyldes f.eks. at en by med mye fattigdom kan være plaget av kriminalitet, tigging på gaten, uteliggere osv. Et siste motiv verdt å nevne er forsikringstankegangen eller solidaritet. I dag er det andre som trenger hjelp. I morgen kan det være meg eller mine barn.

Velferd uten stat
Før velferdsstatens fremvekst ble dette ønske om å ta seg av de fattige ivaretatt gjennom ulike deler av det sosiale nettverket. Storfamilien og klanen/stammen var viktig, men også gjensidige forsikringskasser, nabolagsgrupper og private organisasjoner. Dette nettverket dekket mye av det behovet som individene selv ikke kunne dekke, selv om det materielle velstandsnivået var lavt, og det var lite til overs til slike formål. Dersom alle offentlige velferdsordninger forsvant, er det mulig at det sosiale nettverket, det sivile samfunn, tredje sektor eller hva vi nå måtte kalle det, ville gjøre en minst like god jobb som dagens velferdsstat, finansiert med tvangsinndrevne midler og administrert av statsansatte.
Velferd et kollektivt gode?
Sosialøkonomene har imidlertid en sterk innvendig mot slike forhåpninger. De peker på at bortsett fra det rene altruistiske motivet for å ville hjelpe andre, så lider avhjelping av fattigdom under sin karakter av offentlig gode, dvs. noe som alle er tjent med finnes, men som alle også har et motiv for å ønske at andre skal betale for. Dersom veldedighet skulle være helt frivillig, vil de bidragene som hver enkelt kunne bidra med være en dråpe i havet. De kan nok hjelpe noen få, men ikke fattigdomsproblemet som sådan. Dersom alle går rundt og håper på at alle andre skal betale, vil den sum som går til å avhjelpe fattigdommen bli for liten. De fleste sosialøkonomer mener derfor at kollektiv handling via statsapparatet er formålstjenlig. La oss hoppe over en videre drøfting om det faktisk forholder seg slik, og ta et betydelig offentlig engasjement som utgangspunkt for reformer.
Systemet sprekker
Over hele den vestlige verden øker utgiftene til forskjellige former for sosialhjelp. Vi ser i denne omgang bort fra alderstrygd, arbeidsledighets-trygd og andre ordninger som i større eller mindre grad er avhengig av innbetalinger fra den enkelte, og som ikke er behovstestet. Sosialhjelps-utbetalingene i Oslo ble f.eks. omtrent tidoblet i løpet av 80-tallet, uten at tiåret kan sies å være preget av en voldsom vekst i fattigdommen.

Særlig i USA raser det nå en meget hard debatt om velferdssystemet. Meget radikale forslag, som en avvikling av hele det offentlige systemet, blir faktisk tatt på alvor. Kritikken som fremmes i USA er også langt på vei relevant for Norge. Den mest alarmerende utviklingen er at en stor gruppe mennesker sitter fast i fattigdomsfellen, og at fattigdommen ser ut til å gå i arv, på tross av at det amerikanske samfunnet forøvrig er svært mobilt, og at det ikke er noen allmenn mangel på arbeidsplasser. Etter at omfattende velferdsordninger ble innført fra 1965, stoppet den positive utviklingen i andelen fattige. Fattigdomsfellen oppstår fordi forskjellen mellom å motta behovsprøvede sosialytelser og det man kan oppnå ved å jobbe blir for liten. I tillegg vokser det frem en fattigdomskultur, der tradisjonelle idealer som selvhjulpenhet erstattes med at avhengighet av sosialhjelp ikke ses på som noe problem.

Det voksende raseriet mot velferdssystemet (som i USA får en ekstra ekkel vri ved at svarte er sterkt overrepresentert blant klientene) skyldes ikke bare at utgiftene øker sterkt, men at de som betaler skattene ikke lenger synes at mottakerne er verdig trengende, siden så mange av dem ikke gjør noe for å komme ut av fattigdommen. Det er også irritasjon over at store summer går til velferdsbyråkratene og til folk som egentlig ikke trenger dem. Kritikerne elsker å vise til at dersom man tar de totale utgiftene til behovsprøvede ytelser, som er ca. 350 milliarder dollar, og deler dette på antall mennesker under den offisielle fattigdomsgrensen, så utgjør dette mer enn USD 35.000 for hver familie på fire.

Velferdsagenter
Et meget orginalt forslag fremmet av National Center for Policy Analysis i Dallas, har som formål å gi makten over velferdsmiliardene tilbake til skattebetalerne, samtidig som problemet med offentlig goder og gratispassasjerer omgås. I all enkelthet foreslår de at den summen som går til sosiale hjelpetiltak strykes av budsjettene, og at skattebetalerne isteden får fordele en sum som tilsvarer deres andel av dette til den godkjente hjelpeorganisasjonen de måtte ønske. De kan altså ikke unnlate å bidra, men får bestemme hvem som skal være deres «agent», og dermed hvordan hjelpen skal drives. I praksis kan systemet fungere gjennom skattefradrag for slike bidrag, eller gjennom automatisk trekk ved avkrysning på selvangivelsen.

NCPAs mål er å skape konkurranse om best mulig bruk av velferdssmidlene, som staten i dag har monopol på å fordele. De organisasjoner som tilbyr mest effektive hjelpeprogrammer vil da ha en tendens til å tiltrekke seg mer penger. NCPA er ganske sikker på at dette vil være organisasjoner som stiller større krav til mottakerne og som følger dem nærmere opp enn dagens offentlige ansatte. Dette bryter med en tankegang bak offentlig sosialhjelp, at giveren ikke skal styre mottakerens liv, men dette er da også poenget. NCPA, og de fleste kritikerne av velferds-systemet, mener at en grunn til at det vokser frem en fattigdomskultur er mangelen på sosial kontroll og oppmuntring til å komme seg ut av fattigdommen. Ikke bare er det mulig at private organisasjoner vil være flinkere til å bryte fattigdomskulturen, men den som betaler regningen har også rimelig krav på å påvirke betingelsene hjelp skal gis under.

Objektivitet og harmoni
Det er viktig å understreke at Rand i sitt forsvar for egeninteresse ikke oppfattet interesser som subjektive slik som filosofen Thomas Hobbes. Individets interesser bestemmes objektivt av vår natur og den faktiske virkelighet. Av dette følger det at våre interesser kan oppdages ved fornuftens hjelp og ikke er et resultat av tilfeldige innfall. Dette synspunkt ligger til grunn for Rands oppfatning om at det ikke er grunnlag for vesentlige uoverensstemmelser mellem rasjonelle mennesker. Det er i vår egeninteresse å leve av egen produksjon og ved fredelig og frivillig handel med andre mennesker; ikke gjennem maktbruk, svindel, tyveri, tilsnikelser eller ved å kontrollere andre mennesker. Dette er et svært viktig poeng i forsvaret av frihet. Motstandere av frihet har alltid hevdet at egeninteresse leder til en Hobbesiansk alles kamp mot alle som må motarbeides med sosiale kontrolltiltak. Rands innsikt innebærer at vi ikke stilles over valget mellem å ofre andre for vår skyld eller ofre oss selv for andre. Ved å vise at et rasjonelt liv ikke krever offer fra noen av partene, etablerte hun et trygt etisk fundament for individuelle rettigheter.

La meg si dette på en annen måte. Tenkere fra Adam Smith til Mises og Hayek har vist at dersom individer får anledning til å forfølge sine egne mål, vil resultatet bli et kompleks men ordnet samfunn; som for eksempel prissystemet i et fritt marked. Det motsatte av en sentralistisk påtvunget orden er ikke kaos, men en spontan orden hvor enkeltstående handlinger gjort av millioner mennesker koordineres. Denne spontane orden oppstår som et resultat av samhandling innenfor et system definert gjennem opprettholdelsen av visse regler som for eksempel eiendomsrett og kontraktsfrihet. Forutsatt opprettholdelsen av slike regler, er resultatet økonomisk harmoni og koordinering av individuelle interesser og ikke konflikt og alles kamp mot alle. Hva med reglene for et slikt system? Ayn Rands fortjeneste ligger på dette fundamentale plan. Hun viste at det er i individets rasjonelle egeninteresse å akseptere og efterleve disse regler. På denne måten underbygger hennes etikk det økonomiske forsvar for et fritt samfunn.

Fornuften
Hittil har jeg diskutert Rands egoisme og dens betydning for de mål som settes for menneskelig handling. Imidlertid er fornuften fundamentet for menneskelig handling og hennes forsvar for fornuften er således en fortjeneste av like stor betydning. Det er grunnlaget for hennes forsvar for individuelle rettigheter og kapitalisme. Hun hevdet at fornuften er en individuell funksjon. Uansett hvor meget vi kan lære av andre, vil tankevirksomheten foregå i individets sinn. Tanken må dirigeres av individets egen vilje og opprettholdes ved egen innsats. Hver og en av oss er ansvarlig for å avgjøre hva som er sant og riktig, og handle i overensstemmelse med denne avgjørelse. Rasjonell handling er uavhengig handling og en sosial orden må tillate individet fritt å handle på grunnlag av sin egen bestemmelse uten inngripen eller regulering fra andre mennesker. Ayn Rand uttrykker det slik: "Since knowledge, thinking, and rational action are properties of the individual, since the choice to excercise his rational faculty or not depends on the individual, man's survival requires that those who think be left free of the interference of those who don't. Since men are neither omniscient nor infallible, they must be free to pursue their own independent course, each according to his own rational judgement. Freedom is the essential requirement of man's mind."

Innenfor den økonomiske handlingssfære hevder Ayn Rand her det samme argument som fri markeds økonomer når de påstår at planøkonomi gjør det umulig for individer å utferdige og gjennemføre sine egne individuelle planer. Hva annet er planlegning enn gjennem anvendelse av sin fornuft å velge ens mål og de handlinger som er nødvendige for å nå disse mål? Dog har Rands analyse og forsvar for fornuften større viktighet enn dette.

Epistemologi
Hun hevder det absolutte, det effektive og det storartede ved fornuftens bruk på alle områder av menneskets liv; like så meget i kunst og filosofi som i videnskap, teknologi og økonomisk virksomhet. Hun tok for seg de filosofer som forsøkte å avgrense fornuften eller å adskille fornuften fra virkeligheten og utviklet en epistemologisk teori for å besvare deres angrep. Epistemologi - den gren av filosofien som befatter seg med spørsmål om menneskelig kunnskap - er mitt spesiale og min oppfatning er at hennes teori representerer et gjennembrudd på dette område. I dag vil jeg imidlertid ta for meg de politiske konsekvenser.

Rand utfordret det tradisjonelle skille mellem kropp og sinn; det materielle og det spirituelle. I vestlig kultur er det fremdeles en tendens til å betrakte mennesket som noe mellem engel og beist. Vi uttrykker vår engleaktige side gjennem kunst og kultur og våre dyriske og materielle tilbøyeligheter gjennem jakten på velstand. Rand skar gjennem dette skille. Produksjon av alle typer - fra velstand til kunnskap og kunst - er en følge av fornuftens bruk i menneskets tjeneste. En forretningsmann som tar i bruk ny teknologi eller åpner for et nytt marked, er like så kreativ som en filosof, en kunstner eller en videnskapsmann. Rands magnum opus, Atlas Shrugged, er den eneste roman jeg kjenner til hvor helten er en forretningsmann.

Den politiske betydningen av denne oppfatningen ligger i måten hennes epistemologi forener de forskjellige argumenter for frihet. Tradisjonelt har intellektuell og kunstnerisk frihet funnet sitt forsvar i de absolutte krav til frihet individet har som tenker og skaper. Friheten fant sitt forsvar i retten til å uttrykke sine oppfatninger; selvråderetten. Økonomisk frihet ble derimot forsvart utifra argumenter om effektivitet og velstand - men andre ord utifra sine samfunnsmessige konsekvenser. Men hvis vi erkjenner at det å skape velstand krever den samme frihet som er nødvendig for å skape et kunstverk eller oppnå ny kunnskap; den samme frihet som er nødvendig for å være tro mot sine idealer; den samme frihet som er nødvendig for å utfordre tradisjonelle oppfatninger og status quo - ja da kan vi konkludere med at økonomisk frihet rettmessig hører inn under individets selvråderett og bør ha den samme beskyttelse i individets autonomi.

Altruisme
Det siste poeng jeg vil trekke frem fra Ayn Rands filosofi er et negativt poeng; hennes grundige kritikk av altruisme og andre doktriner som er uforenelige med frihet. I motsetning til Hayek og andre forsvarer for frihet, begynte Ayn Rand ikke med å forsikre sine opponenter om at deres motiver var edle. Hun hevdet tvert imot at deres motiver var like forkastelige som deres politikk. I en gripende scene fra Kildens Utspring, forteller skurken Ellswoth Toohey sine egentlige motiver i kampen for altruisme og sosialisme: Ved å fremme underdanighet; ved å gjøre mennesker små og ved å hemme deres selvrespekt; ved å preke underkastelse og latterliggjøre deres håp og vyer; ved å lære dem å leve for andre; ved å knuse deres håp om lykke; fjernet han grunnlaget for individets uavhengighet.

I Atlas Shrugged forfulgte hun sin analyse av altruismens etikk nok et steg. Hun hevder at altruismen har sitt utspring i ønsket om å unnslippe nødvendighet av rasjonell tenkning og således krevde at de mennesker som valgte å tenke og skape, måtte underlegges betryggende samfunnsmessig kontroll. De tradisjonelle etiske synspunkter som krever underkastelse, selvoppofrelse og autoritetstro er ikke et uttrykk for idealisme, men et bevis på misunnelse. Hun hevdet at sosialisme, på tross av at den er et barn av opplysningstiden og presenteres som en kritikk av religion, i bunn og grunn er en sekularisert utgave av tradisjonell religion. Ayn Rand har således gitt oss et nytt blikk på det ideologiske landskap.

Et integrert hele
Som en oppsummering av Ayn Rands innsats for frihetens etikk, vil jeg hevde at hun integrerte alle elementer av individualisme inn i et helhetlig etisk system. Aristoteles gav oss prinsippet om metafysisk individualisme; idéen om at individer er den primære enhet. Individet kommer først og samfunnet er således ikke en eksistensiell enhet eller organisme, men blott en sammenslutning av individer. De Østerrikske økonomer forfulgte denne teorien og trakk konklusjoner for markedet: Metodologisk individualisme er prinsippet som viser at økonomiske feonomener oppstår på grunnlag av individuelle handlinger. John Locke gav oss prinsippet om politisk individualisme: At individet har sine rettigheter i kraft av sin natur, ikke som et resultat av politiske beslutninger. At staten er individets tjener; ikke menneskets herre. Ayn Rand integrerte disse prinsipper med to av sine egne: Etisk og kognitiv individualisme. Gjennem etisk individualisme viste hun at mennesket har rett til å fremholde sitt eget liv som den endelige verdi og retten til å forfølge sin egen lykke. Gjennem kognitiv individualisme viste hun at fornuft er en egenskap ved individet som medfører at det enkelte menneske må være fritt til å ta konsekvensene av sine egne vurderinger.

Jeg er overbevist om at dette individualistiske paradigme er avgjørende for at friheten skal ha en fremtid.

David Kelly er filosof og leder for Institute for Objectivist Studies (nå ObjectivistCenter). Han har utgitt en rekke bøker. Artikkelen er bygget på et foredrag hold på Libertarian Internationals konferanse i Helsingør i 1991 og oversatt av Jan Sommerfelt Pettersen.
Hentet fra Ideer om frihet nr 3-6, 1992.