Filosofi, politisk teori
- Klassisk liberalisme
- Liberalisme i Norge
- Liberalisme vs konservatisme
Generell økonomisk teori
Libertarianisme
Miljø, ressurser o.l.
Helsepolitikk, rusmidler
Velferdsstaten
Diverse økonomiske emner
Kultur
Diverse

Linker
Kontaktinformasjon
Redaktører
Bokbestilling

Webdesign: Bent Mosfjell

Du kan stole på at oppdraget så godt som er utført, siden FN har holdt en stor konferanse om saken. I juni 1992 ble FNs kon-feranse om miljø og utvikling holdt i Rio de Janeiro. Konferansen ble holdt der av nøyaktig samme grunn som American Assiciation of Hose and Nozzle Manufacturers alltid må avholde alle sine viktige møter i Las Vegas. Rio er .... eeh .... praktisk plassert i forholdt til internasjonal lufttrafikk. Å holde konferansen i Rio hadde selvsagt ikke noe med Copacabana eller Ipanema å gjøre, og slett ikke brasilianske damer med badedrakter som ser ut som de kommer ut av kinesiske lykkekaker. Ifølge Rio-avisen Jornal do Brasil sendte konferansedeltakerne daglig tolv hundre roser til de kvinnelige resepsjonistene som arbeidet på toppmøtet. Her følger avisens oppsummering av sjekkemetodene verden rundt:

Arabere:
De er de mest utholdende

Japanere:
De er de mest dannede

Afrikanere:
De vil alltid oppleve «Rio by night»

Russere:
Vender tilbake til samme sted hver kveld, men vil bare spørre om et stevnemøte etter den fjerde eller femte dagen.

Amerikanere:
Liker å gi små gaver

Spanjoler:
Liker å gi bort «Julio Iglesias-boken»

Ikke det at delegatene kom noen vei. De kan gi bort Julio Iglesias-boken så mye de vil, FN-diplomater er og blir pus­lete fyrer, så puslete som folk med ølmager får blitt, og bleke, uansett hvor svarte de måtte være. De har den type høye panner som får dem til å se skallete ut, ikke intelligente. Og klærne passer ikke. Jakkekra­gene gaper i nakken, buksebret­ten kryper langt over anklene og skulderputene slutter før skuldrene gjør det. Dressene er laget av kunstfibre jeg ikke engang klarer å uttale navnet på. Hele miljøkonferansen så ut som en søppelplass for giftige dresser.

Den brasilianske regjeringen brukte 250 millioner kroner på å bygge et konferansesentrum ved havet. Selv om det ble kalt Riocentro, lå det i en badeby en times kjøretur fra sentrum. På den måten kunne storfolk fra Belize og Djibouti kjøre til og fra konferansen i bilkortesjer med fulle sirener og blinklys, mens purk på motorsykler svermet rundt. Mange ledere fra den tredje verden har ikke an­ledning til å gjøre dette hjemme, bortsett fra når de er på vei til henrettelsesstedet etter å ha blitt styrtet i et kupp.

Riocentro er et eksempel på det vi kan kalle lagerskur-skolen innen moderne arkitek­tur. Disse heslige bygingene var delt opp i båser der alle verdens regjeringer og deres brosjyrer hadde fått plass. Jeg stoppet ved den jugoslaviske standen. Skiltet malt på døren var endret for hånd til Monte­negro. Imidlertid var det ingen som sloss på standen. Det var faktisk ingen der i det hele tatt, i likhet med de fleste standene. Isteden gikk alle rundt og snakket i mobiltelefoner. Tusen­vis av mobiltelefoner fantes på konferansen, og deres konstante ringing skapte en bakgrunnstøy som minnet om New Age musikk. Snakket delegatene med hverandre? Det kunne det ha gjort hjemmefra. Hva var det de snakket om? Hvor glade de var i nesehornet? Kanskje de ringte resepsjons­vakten: «Hallo, dette være Igor. Jeg kommet samme sted fire eller fem dager men bare nå spørre om en date».

Det var meningen at delega­tene skulle forhandle om for­skjellige avtaler, avtaler som regulerte temperaturen og fikk trær til å vokse. Alle disse avta­lene hadde omtrent like stor autoritet som en gjennomsnit­telig fuskelapp til eksamen.

Delegatene satte også sammen noe de kalte «Rio-erklæringen», som det var meningen at prak­tisk talt alle i hele verden skulle undertegne på, og som besto av tjuesju prinsipper som disse: «Statene skal samarbeide for å forsterke endogen kapasitets-oppbygging for en bærekraftig utvikling» - et skikkelig kamp­rop for massene, og «statene skal respektere internasjonale lover som beskytter miljøet i perioder med væpnet konflikt». Som Nelson ville ha sagt ved Trafalgar dersom han hadde vært mer følsom for økologiske hensyn: «England forventer at enhver gjør sin plikt. Og vær forsiktige så dere ikke skader delfinene».

Dessuten laget delegatene utkast til Agenda 21, - «et omfattende program som etab­lerer en aksjonsplan på alle områder som har sammenheng med planetens bærekraftige utvikling». Noe i likhet med de fem første bøkene i bibelen, altså. Bortsett fra at Agenda 21 var på mer enn 600 sider med overlange setninger fulle av latinske verb og setnings­bygninger som gjør omtrent det samme med vanlig prosa som FN-diplomatenes skreddere gjør med buksene deres. Siden originalen til Agenda 21 knapt nok var leselig (eller bærbar), ble dokumentet kokt ned til en 116 siders «Guide til Agenda 21», som viste seg å være like ille, bare på en kortere måte. Derfor ble guiden forkortet til en 33 siders presse-oppsum­mering, som ..... FN-folka ville trolig ha fortsatt med å produserer kortere og kortere versjoner av gørrkjedelige uforståeligheter, inntil de ikke hadde noe annet igjen enn det alt for lange og uforståelige navnet til sin egen general­sekretær, Boutros Boutros-Ghali.

Agenda 21 klager på at «de utviklede industrilandene, ....selv om de bare har en femtedel av verdens befolk­ning, står for mer enn fire femtedeler av det forbruket av fossil energi og mineraler». Selvsagt gjør de det, siden de er industrialiserte og lager alt som lages i verden. Men utvikling er ille. «Den globalt ikke bære­kraftige bruken av jordens ressurser har skadet miljøet og skapt uhåndterlige mengder avfall og forurensning.» Men fattigdom er også ille. «Økonomisk vekst er nødven­dig for å dekke grunnleggende mennesklige behov, og oppnå akseptable nivåer for personlig velvære.» Altså er utvikling bra, eller som generalsekretær Boutros Boutros-Ghali sa så klart i sin åpningstale: «Jorden er syk av underutvikling og syk av overdreven utvikling.»

Det virkelige innholdet i Agenda 21 er i en slags kode, der budskapet finnes i visse ord og uttrykk som stadig gjentas, som «global ubalanse i pro­duksjon og forbruk», «grunnleggende reduksjoner i gjeldsbyrden», «det er nødvendig å sikre betydelig netto ressursflyt til utviklingsland». Med andre ord: «Gi meg en dollar».

FN-konferansen var på ingen måte det eneste forsøket på å redde kosmos i Rio, juni 1992. Der var også Global Forum, en samling av private miljøorganisasjoner. På FN-språk finnes ikke private organisasjoner, så de kalles Nongovernmental Organizations, eller NGOs. Disse NGOene samlet seg enda en gang i NGO Forum. Så vidt jeg kan skjønne oppførte NGOene seg her som om de var governmental likevel, og undertegnet avtaler med hverandre. I mellomtiden var et Verdensparlament etablert, sammensatt av urbefolkninger fra hele verden. (Vel, kanskje ikke fra hele verden. Jeg er en innfødt Ohio-mann, men jeg så ingen som bodde blant bowling-trofeer.) Også var det noe som ble kalt for Global Forum of Spiritual and Parlimentary Leaders, som gjorde ett eller annet jeg ikke fikk tak i, bortsett fra å samle Al Gore, Dalai Lama og John Denver under ett tak.

Av alle disse ansamlingene var det ordentlige Global Forum den største, avholdt på en kilometerlang strekning langs stranden i den nedslitte Flamengo-bydelen. NGOene var en sammensatt gjeng. Fra forutsigbare typer som det svenske vitenskapsakademiet og Kirkenes Verdensråd, til raringer som Eco Tibet California og Institute for Fusion of Law and Science. «Denne domstolen finner deg skyldig i å ha overtrådd termodynamikkens andre lov. Du er herved dømt til ti lysår i fengsel.»

En elskelig dame fra Minneapolis eller ett eller annet solfattig sted i nærheten, demonstrerte en «solkoker». Den besto av en isolert boks med et stykke glass på toppen og en foliekledd reflektor. Dingsen skulle spare ressurser og redusere forurensning i den tredje verden. Innsiden kunne varmes opp til mer enn hundre grader på noen få timer så lenge du ikke er plaget av skyer eller nattmørke. Solen skinte i Rio. Mange smakte på grønnsaker som var kokt i solboksen. «Hei, disse er virkelig varme», sa en ung dame.

Al Gore, som snart skulle bli amerikansk visepresident, uttalte at vi moderne mennesker hadde blitt forført av forestillingen om at vi kunne bygge en modell av verden som gjorde oss fullt ut i stand til å forstå den. Det kan vi ikke, sa Gore, så Stephen Hawking kan bare gi opp. Senatoren sa også at «vi må sette pris på den innsikt og forståelse som tradisjonelle samfunn har, og anvende denne». Verden balanserer på ryggen av en stor skilpadde, og skål for omskjæringer av alle jentene. Senatoren tilføyde at «vi må vie oss til friheten, men friheten må være bærekraftig».

Jeg vet ikke hva bærekraftig frihet er, men FN-konferansen var viet til «bærekraftig utvikling». Jeg aner ikke hva det betyr heller. Brasils tidligere miljøvernminister Jose Lutzenberger tok opp spørsmålet i en tale: «Noen snakker til og med om bærekraftig vekst, noe som er en selvmotsigelse - intet kan vokse bærekraftig».

Av de som satt inne i teltene og hørte på klagingen på Global Forum, var omtrent halvparten av typen pen, ung og priviligert, og kledd i omtanke for fattigdommen. Den andre halvparten besto av førtiåringer som fremdeles ikke hadde fått seg en jobb. Alle trodde på en slags omvendt astrologi. Istedenfor å tro at alle sider av deres liv ble påvirket av himmellegemer, trodde de at himmelelgemene ble påvirket av alle sider av deres liv.

Under hele konferansen hørte jeg ikke en kritisk merknad om miljøvern-ideologien. Likevel oppførte folk både på FN-konferansen og Global Forum seg som om de skulle tilhøre en utsatt minoritet. En yngre forsker på biologisk mangfold sa til meg at «media henger ut miljøvernerne». Time og Newsweek hadde nettopp trykket 33 sider med lovprising til begivenhetene i Rio, og fjernsynsselskapene og avisene i USA var mer opptatt av konferansen enn resten av det som foregikk i verden.

«Hvilke media», spurte jeg forskeren.

«National Review og American Spectator. Det har blitt moderne å angripe miljøvernet». «Mote blant hvem?»

«Vel, Dan Quayle».

Konferansedeltakerne var også synske, med evner vi andre ikke har. Min første dag ved Rio-centro var det noe tull ved pressesenteret. En haug med journalister som ventet på sin akkreditering sto presset mot en disk, der FN-staben var aktivt arbeidende med å somle bort presse-akkrediteringen. En intens kvinnelig journalist i et NGO newsletter skrek ut: «Slik vil livet bli i en overbefolket verden». Nei, kjære. Slik vil livet bli i en verden som er styrt av FN.

Fredag den 12. juni var 100 statsoverhoder samlet i Riocentro. Det var umulig å se forskjell på dem, like i klesdrakt og fremtoning som de var. Hvor er det biologiske mangfoldet når vi trenger det! George Bush ble selvsagt skjelt ut for å insistere på at klima-traktaten inneholdt mer enn «hot air», nemlig praktiske tiltak. Alle andre ville at avtalen skulle inneholde målsettinger som hørtes veldig viktige ut, og som alle alvorlig kunne sverge å oppfylle. Bush ville ikke undertegne avtalen om biologisk mangfold i det hele tatt, og en talsmann for Greenpeace kalte Bush for miljømessig degenerert, og at han spilte landeveistyvens rolle.

Avtalen om biologisk mangfold slår fast at dersom en verdifull plante, insekt, mark etc. oppdages i et utviklingsland, så får regjeringen i det landet betalt for det. I henhold til denne logikken burde den russiske bonden sende penger til Peru hver gang han spiste en potet til middag. Avtalen lover også en masse cash til utviklingsland, og lar regjeringen i disse landene bestemme hvordan de skal brukes. Dette er de samme landene som temmelig regelmessig frembringer slike leder som Ferdinand Marcos, Muhammar Qaddafi, Idi Amin, Pol Pot, Kim Il Sung, Saddam Hussein, Augusto Pinochet og Fidel Castro.

Castro holdt tale på konferansen: «Skogen forsvinner, ørkener vokser, millioner av tonn av fruktbar jord ender opp i havet hvert år. Mange arter nærmer seg utryddelse...... Det er ikke mulig å laste utviklingslandene for dette...... ødelagt og plyndret av en urettferdig økonomisk verdensorden..... En bedre fordeling av velstand og teknologi er nødvendig for å spare menneskeheten for slike ødeleggelser....... La menneskets liv bli mer rasjonelt. La en rettferdig økonomisk verdensorden bli iverksatt.»

Stakkars forurensede, utbyttede, ressursplyndrede, overbefolkede, avskogede og ørkenplagede land - og ingen av deres problemer kan de noe for. Ingenting av dette skyldes fåmannsvelde, løpsk korrupsjon eller et økonomisk system skapt etter innfallsmetoden. Intet skyldes en forestilling om personlig frihet som er lånt fra termitt-tuer, eller fra politiske systemer som ikke ville passere blant orangutanger. Ingen problemer skyldes vold, latskap eller sosiale skikker som går ut på å behandle kvinner som hunder og hunder som lunsj, eller religiøs fanatisme, fanatisk nasjonalisme, fremmedfrykt eller merkelige ideer om hvordan verden ser ut, slik som de Al Gore har.

Jornal do Brasil meddelte at Castro var «den sterkest applauderte av alle verdens ledere.» (Det samme gjentok seg på «fattigdomstoppmøtet» i København i februar 1995, o.a.) «Hans budskap», sa en artikkel i den offisielle konferanse-avisen, «var for alle våre morgendager: De fattige må få mer makt over sin egen skjebne, og de rike må ta ansvaret for å gi dem makt.» Artikkel refererte videre at FN-delegatene inne i hallen applauderte Castro helt fra podiet og ned til han fant sin plass i salen, og at reaksjonen fra de vanlige jord-elskerne, som så talen på en gigantisk skjerm utenfor hallen var enda mer entusiastisk. «Fidel ble møtt med stående applaus».

Vi kastet disse drittsekkene ut frihetens dør, og her kommer de trekkende tilbake gjennom miljøvernets vindu. Den gamle skjeggapen, forlatt ved Marxismens alter, en tyrann og ideologisk virus som har tvunget sitt eget lands innbyggere til å koke suppe på steiner. Nå er han liksom Jordens Redningsmann.