Filosofi, politisk teori
- Klassisk liberalisme
- Liberalisme i Norge
- Liberalisme vs konservatisme
Generell økonomisk teori
Libertarianisme
Miljø, ressurser o.l.
Helsepolitikk, rusmidler
Velferdsstaten
Diverse økonomiske emner
Kultur
Diverse

Linker
Kontaktinformasjon
Redaktører
Bokbestilling

Webdesign: Bent Mosfjell

David Green, direktøren i IEAs helse? og velferdsinstitutt, har skapt opprør med hovedtemaet i sin bok. Han argumenterer for at thatcherismens robuste marked med fri konkurranse (som han i det store og hele støtter) lider av en "manglende dimensjon": Den "legger for liten vekt på de borgerlige dydene av typen selv­opp­ofrelse, plikt, solidaritet og det å tjene andre". Dette er trolig en riktig påpekning som har enorm betydning, men den kan også lede til diskusjon om hvordan man på lille?trille vis kan lappe sammen disse borgerlige dydene ? ettersom en del av dem ble knust som eggeskall av den velferdsstaten som vokste frem etter 1911.

Dr. Greens hjerte tilhører de gamle losjene (1) som ble beskrevet i en lov fra 1793 som samfunn "med basis i god sameksistens med den hensikt å skape vekst .... et fond for gjensidig støtte ..... for medlemmene i alderdom, sykdom og invaliditet, eller til hjelp for enker og barn etter deres død". Da disse foreningene nådde sin topp i 1910 var det rundt 13 millioner husholdninger i Storbritannia, samtidig var det 6,6 millioner medlemmer i registrerte losjer, og sannsynligvis nesten like mange i uregi­strerte. Den andre hovedinstitusjonen for arbeider­klassen, fag­foreningene, ble med sine 2,5 millioner medlemmer en dverg i sammen-ligning. Losjene hadde vanligvis sitt opphav i rundt et dusin menn som regel­messig møttes på pub, og som jevnlig bidro økonomisk ? noe som ga dem en avtale­messig rett til hjelp. Grunnen til at kun halv­parten av samfunnene var registrerte, til tross for at offentlig registrering beskyttet deres fond, var at "dersom med-lemmene ønsket å bruke deler av sitt bidrag på eksempelvis en årlig fest, ville de ikke stille seg i en situasjon hvor stats­oppnevnte agenter kunne prøve å hindre dem".

Det er imidlertid klart at de største samfunnene registrerte seg, og de ble ekstraordinært viktige institusjoner, fulle av gode borgerlige dyder gjennom sin privatiserte (i betydningen kundeorientert fremfor dagens byråkrat?og?produsent?styrt) velferdsstat. Den største losjen i det 19. århundrede, med over 500.000 medlemmer før 1876, var Manchester Unity of Odd?fellows ? et meget passende navn. Den la vekt på dyder som høflighet. Medlem-mer ble ilagt bot dersom de var uhøflige og ikke kalte hverandre "verdige og respek­terte bror" på møtene; et noe annet språk enn det som innpodes tenåringspøbel på leieboermøtene i dagens kom­mu­nale boretts­lag. Deres kunde?orientering betydde at samfunnet ikke ønsket at medlemmer forlot kona eller ble alko­holiker (eller brukte narkotiske stoffer), og de ville ikke ta imot enslige mødre (eller ikke?arbeidende familier). Dette av økonomiske grunner, siden de baserte seg på at alle måtte bidra (ikke forårsake større utgifter) til de felles fondene.

Gjennom denne kunde-orienteringen skapte losjene, (som Green bruker 90 av de 166 sidene i boken sin på) privatisert velferd til en pris som mesteparten av arbeider­klassen hadde råd til å betale. De skaffet seg fiender gjennom dette. Betaling for lege­tjenester ble holdt innenfor de grenser som losjene, som baserte seg på bidrag fra vanlige arbeidere, hadde råd til, og legenes organisasjoner mislikte å bli diktert av arbeiderklassens "oddfellows associations". På samme måte mislikte kommersielle for­sikrings­selskap kon­kur­ransen fra non?profit losjer.

Dr. Green mener at Lloyd?Georges' National Insurance Act fra 1911, som ofte blir fremholdt som begynnelsen på den hellige velferdsstaten, ble altfor mye styrt av interessene til hvitsnipp?profesjonene. Hovedeffekten av reformen i begynnelsen var at Lloyd-George "nesten doblet legenes inntekter, og finansierte overflyttingen av rikdom fra den forsikrede arbeider til den medisinske profesjonen gjennom regressive flate nasjonale forsikringsinn-betalinger". Ei heller har han særlig sans for Nye Bevans utrydding av losjene for å skape sitt eget, ofte ineffektive, NHS (2) i 1948. I den grad NHS er et forsikringssystem "sier forsikringspolisen at du for det første må betale en slump pr. år ? men vi nekter å si hvor mye. For det andre vil vi trekke så mye som vi selv ønsker fra lønnen din. For det tredje lover vi kun å gi deg de tjenestene vi mener du trenger ? du har ingen fastsatte rettig­heter. Retten til helsetjenester har endt opp med å være et påbud fra staten som pålegger den enkelte å bruke sine egne penger på et offentlig monopol".

Det er mye mer sannhet i dette enn dagens bedradde velgere og skattebetalere vanligvis tror. Men hvordan kan vi best skape et bedre system? Jeg har mer tro enn Green har på Thatchers nye indre marked i helsevesenet ? noe jeg selv talte varmt for allerede for 15 år siden. Før dette indre markedet kom, kunne allmennleger ha et større incitament for å sende en pasient som trengte et enkelt kirurgisk inngrep til et høy­tek­n­o­logisk sykehus i London med en enorm venteliste, enn til å bruke et lett tilgjengelig sykehus som uten problemer kunne gjennomføre opera-sjonen langt raskere og til kun en femtedel av prisen for skattebetalerne.

Men Green hevder at "for en som elsker frihet er det egentlige problemet med NHS at staten behandler pasientene som om de var barn, som skal behandles for alle problemer, tilsynelatende gratis ? men i realiteten for sine egne penger". Han vil at den store majoriteten av befolkningen skal finansiere sine helse­tjenester selv gjennom eget valg mellom private helse­forsikrings­muligheter, som han mener på sin geniale måte ville være langt mer konkurranse­dyktige. Jeg er redd private helse­forsikringer ofte kan være et dårlig alternativ, fordi selgeren kan lure deg. Da jeg var medlem i pensjonskassen i et privat firma hadde vi minst samme fleksibilitet som losjene: dersom enken etter et gammelt medlem hadde problemer, kunne vi beslutte å foreta ex gratia ? ekstra ? utbetaling. Men så oppstod det en trend hvor mange pensjo­nister tok ut hele innskuddet sitt for å investere pengene i private forsikrings­­avtaler. Sleipe selgere lurte dem trill rundt.

Jeg er i hovedsak enig med Green når det gjelder utdanning. Foreldre må "stå fritt til å velge skole for sine barn og bytte til en annen skole dersom de ønsker det". Dette betyr at man aksepterer at tomme ? ensbetydende med dårlige ? skoler stenger, og at man lar lærere i vellykkede skoler få mer penger når de trekker til seg flere elever, for på denne måten å skape et incitament til å starte nye skoler på forretnings­messig basis.

Den mest dramatiske forbedringen i de seneste årene, slik Green opplever det, har kommet i den østlige delen av den fattige bydelen Harlem i New York. Siden midten av 70?tallet har alle lærere der, som tidligere var det verste ransdistriktet, blitt oppfordret til å starte små skoler. Skoler som ikke var bygget rundt bygninger, men rundt temaer, programmer og med det mål å få flere jobber i spesielle industrier eller spesielle fagfolk tilgjengelige i Øst?Harlem. Dette er en gjenoppfinnelse av verdens mest suksess­fulle - japanske - skolesystem, anvendt med dramatiske resultater i et av den rike verdens vanskeligste områder. Små skoler har raskt formert seg og skutt knopper i Øst?Harlem, noen har vært vellykkede og noen mindre vellykkede ? de sistnevnte forsvinner. Det er ofte flere skoler i den samme bygningen. Green ønsker å gå lenger enn man har gjort i Øst?Harlem, og jeg er redd han vil at foreldrene skal ha mer kontroll over skolene, som skoleledere mer enn som brukere. Det ønsker ikke jeg. Jeg vet hvilket lokalt super­marked jeg fore­trekker som kunde, men dersom jeg prøvde å diktere hvordan det skulle styres (utover det at jeg kjøper det jeg mener er best) ville det gå galt. Aktivister som skoleledelse (som ønsker å fremelske sine egne oppfat-ninger og ideer fremfor for å bedømme skolene etter resultat) ville gjøre enda mer ugang.

På en eller annen måte kommer vi til å måtte re­de­finere velferd både for vanlige, og spesielt for fattige mennesker. For den siste gruppen er det forferdelig at velferden styres gjennom statlige monopol, som er like ineffek­tive i forhold til hva vi kunne hatt, som øst?tyskernes Trabant var i det forhold til den privatproduserte tyske Volkswagen ? eller som de sovjetiske stålverkene i Omsk. Når vi til slutt starter med disse humane reformene, vil Dr. Greens bok (som har mange andre nyskapende ideer) kunne være et meget viktig bidrag. Men jeg tror fremdeles at de mest vellykkede for­slagene vil være dem som skaper mer konkurranse og valg for for­brukeren, heller enn dem som legger vekt på mer deltagelse fra forbrukeren i produksjonen.

1) "Friendly societies" er her oversatt med losjer, selv om dette kanskje gir for borgerlige assosiasjoner.
2) National Health Service, offentlig drevet helsevesen omtrent som i Norge.