Filosofi, politisk teori
- Klassisk liberalisme
- Liberalisme i Norge
- Liberalisme vs konservatisme
Generell økonomisk teori
Libertarianisme
Miljø, ressurser o.l.
Helsepolitikk, rusmidler
Velferdsstaten
Diverse økonomiske emner
Kultur
Diverse

Linker
Kontaktinformasjon
Redaktører
Bokbestilling

Webdesign: Bent Mosfjell

«Vår erkjennelse har grenser, og ingen viten er absolutt sann.» Dette ydmyke forhold til sannhet var utgangspunktet for den filosofiske tenkeretning vi kaller 'den engelske empirismen'. Fra å være en filosofisk tradisjon på 1700-tallet, er den videreutviklet, og i dag er de to mest fremtredende representanter for denne retningen to østerrikere; Karl Popper og F A Hayek. Hayeks viktigste bidrag til den empiriske tenkning er den teori som kalles den spontane orden i samfunnet.

Med orden tenker vi på noe som er regelbundet, følger en rekkefølge eller opptrer regelmessig. I et samfunn forbinder vi orden med at enkeltmenneskene følger visse normer eller regler slik at summen av enkeltmenneskenes handlinger danner stabile mønstre.

Det har vært vanlig å anta at enkeltindividene må opptre regelmessig og koordinert for at samfunnet skal være preget av orden (1). Det har videre vært nærliggende å anta at en forutsetning for at dette skal kunne finne sted, er at samfunnet gjennom staten etablerer og håndhever regler og lover som binder den enkelte.

Dette var en ide som preget økonomisk tenkning inntil den skotske økonom Adam Smith på midten av 1700 tallet viste at selv om mennesker handler individuelt i et marked, så lenge alle streber mot å bedre sin egen økonomiske situasjon, vil vi få orden, som i økonomisk sammenheng kalles likevekt i markedet (2). Smith baserte denne konklusjonen på observasjoner av det frie marked og så at likevekt oppstod som ved at en 'usynlig hand' styrte det hele (3).

På slutten av 1800 tallet fikk vi den såkalte 'nyklassiske teori' som man hevdet kunne gi en forklaring på hvorledes den ' usynlige hand' arbeider. Ved at bedriftene tilpasser sin produksjon etter marginalinntekten og konsumentene kjøper varer etter sin marginale nytte, vil det under perfekte forhold oppstå en likevekt der produksjonsmulighetene er maksimalt utnyttet og behovene maksimalt tilfredsstilt. Det betyr også at hvis man kjenner bedriftenes kostnadsfunksjon og konsumentenes preferanser, kan man teoretisk regne seg frem til hva som er likevekt uten et fritt marked, uten fri prisdannelse.

Dette var hovedargumentet til den sosialistiske økonomen Oscar Lange i diskusjonen i 30-årene mellom ham og Ludwig von Mises om mulighetene for økonomisk kalkulasjon i samfunn uten fri prisdannelse. Den østerrikske økonomen Friedrich A Hayek kastet seg inn i denne debatten. Han angrep selve likevektsbegrepet i den nyklassiske teori. Hayek mente at det enkelte individ måtte knyttes til likevektsdefinisjonen. Markedet består av et utall individer. At et individ er i likevekt, hevdet Hayek, vil si at det er overensstemmelse mellom vedkommendes handlinger og hans planer. At markedet (summen av individene) er i likevekt, vil si at alle individer handler i overensstemmelse med sine planer. I et marked vil nødvendigvis den enkelte vurdere fremtiden ulikt. Full likevekt er derfor en illusjon. Det vil likevel i et marked være en tendens mot stadig større likevekt fordi alle vil strebe mot å handle mest mulig i tråd med slik de tror fremtiden blir, og vil derfor tilpasse forventninger til hverandre.

Denne definisjonen av likevekt betyr at man ikke kan regne ut likevekt fra kostnader og grensenytte, fordi likevekt påvirkes av planer og forventninger den enkelte har. Man kan si om et fritt marked i et utviklet samfunn at det mer enn å være karakterisert ved arbeidsdeling er karakterisert ved kunnskapsdeling. Dermed fører Hayek også det subjektive element tilbake i den økonomiske teori. Når markedet angir et sett relative priser, er det et signal til individet som ut frå det vurderer; hva han skal bruke pengene sine til nå, hvorledes han skal stille seg med de disposisjoner han gjør for fremtiden og hvilke forventninger om fremtiden han skal danne seg. Slike overveielser foregår i hvert enkelt individ etterhvert som markedet angir nye sett av relative priser.(4) Dette er en prosess som ingen sentral myndighet kan overta. Den spontane orden som likevekt i et marked er et eksempel på, fremkommer som et resultat av enkelt menneskers handlinger uten at den er resultatet av noen enkelts vilje. Det er vel denne innsikten at generelle retningslinjer (som f.eks. prisene i et marked) som gir mulighet for at hvert enkelt individ fritt kan handle slik det selv mener er riktig, at dette gir likevekt og en riktig utnyttelse av ressursene i et samfunn, som har gjort at Hayek har ført samme tanke over på andre felt; filosofi og rettsteori. Enhver prosess der individer handler uavhengig av hverandre men kommuniserer gjennom et medium (f.eks. prisene) som ingen kontrollerer men alle påvirker og som gir likevekt og orden som resultat, kaller Hayek spontan orden. Spontan orden debatten leder en inn på Hayeks antirasjonalistiske syn på filosofi; at ingen absolutt kunnskap finnes og at all kunnskap i et samfunn er under endring.

'Mennesket er ikke og vil aldri bli herre over sin skjebne, vår fornuft utvikler seg alltid ved at vi ledes inn i det ukjente og uforutsette hvor vi lærer nye ting (5). Ifølge Hayek er det tre kilder til menneskets verdier. Den første kilden er de rene instinkter eller biologisk bestemte adferdsforhold som mennesket uten videre følger. Den andre kilden til verdier er de rasjonelle overveielser, resonnementer eller utledninger man gjør seg avledet av disse, altså det vi betegner som den rasjonelle fornuft. Men der er også en tredje kilde til våre verdier, en som hverken har med rasjonelt valg eller det biologisk gitte å gjøre, nemlig de regler og normer som den enkelte har lært seg til å følge fordi de tjener både ham og hele samfunnet og som er utviklet gjennom en spontan evolusjon og altså ikke er et resultat av overlagt planlegging eller vilje. Hayek hevder at noen av de mest grunnleggende verdier i samfunnet er av denne tredje typen, og gir som særlige eksempler den private eiendomsrett og familieinstitusjonen. De er verdier vi aldri har valgt, men som vi har tilpasset oss. De er verdier vi aldri rasjonelt vil kunne hevde er gode eller onde, de har utviklet seg gjennom en evolusjon, dvs de har vist seg mer nyttige enn andre verdier for samfunnet som helhet. At det å følge slike verdier er nyttig for samfunnet som helhet, vil ikke alltid være synlig for den enkelte. Det er fordi det i et stort komplekst samfunn ikke er noen direkte sammenheng mellom handling og konsekvens, slik det er i 'ansikt til ansikt' samfunnet. For eksempel vil konsekvensene av å respektere den private eiendomsrett ikke nødvendigvis gjøre meg rikere med en gang, men hvis alle respekterer den private eiendomsrett, vil samfunnet som helhet bli rikere, noe også jeg på sikt vil tjene på.

Den spontane evolusjon av verdier i et samfunn innebærer med andre ord at den enkelte tilpasser seg disse verdiene uten at man rasjonelt kan si at den og den handling skjer fordi den gir de og de resultater. Verdier er altså ikke noe vi velger, men noe som utvikler seg spontant i et samfunn. Den amerikanske filosof-professor Tibor Machan har i et tilsvar til Hayek tatt fatt i dette.(6) For det første hevder han at Hayeks teori om spontan orden er et paradoks fordi den forklarer hvordan spontanorden prosesser foregår mens disse prosessene, hvis de virkelig er spontane, jo ikke lar seg beskrive. For det andre hevder han at fri vilje og moral henger sammen. Ved å frarøve mennesket dets frie vilje, frarøver man det samtidig dets moralske dimensjon.

Denne uenigheten viser at begrepet spontan orden må presiseres nærmere. Man må skille mellom spørsmålet om hvorvidt der foregår spontanorden prosesser i samfunnet og spørsmålet om den normative siden av dette: Er spontane prosesser ønskelige?

Spørsmålet om spontane prosesser eksisterer, må baseres på observasjon. Finnes der eksempler på prosesser som er sprunget ut av det menneskelige samfunn uten at noen enkelt vilje har styrt resultatet? Svaret på dette må bli ja. Det er grunn til å anta at slike grunnleggende institusjoner som språket og pengesystemet, er resultatet av spontane prosesser gjennom hundreder av år. Når det er slått fast at spontane prosesser foregår i et fritt samfunn, er det to andre forhold man må forstå. Det ene er hvorledes et nytt fenomen oppstår i en spontan prosess. Det andre er hvorledes enkelte fenomener fungerer videre og utvikler seg etter at de er oppstått.

Vi kan illustrere dette ved å ta som eksempel den private eiendomsrett. Et rasjonalistisk syn på den private eiendomsrett går ut på at den oppstod som et resultat av et bevisst valg. Enkelte har tenkt seg en samfunnskontrakt tilbake i en urtid hvor menneskene satte seg ned og bestemte hva som var den enkeltes rettigheter. Et slikt syn innebærer at eiendomsretten må kunne rasjonelt forklares og moralsk begrunnes. Et spontant syn på den private eiendomsrett vil hevde at dens opprinnelse er av liten betydning for hvorfor den vedvarer. Privat eiendomsrett kan ha oppstått tilfeldig, uten at noen på forhånd hadde satt den inn i et helhetlig moralsk system. Det vesentlige ved et slikt spontan orden syn på den private eiendomsrett er at når eiendomsretten etter hvert manifesterte seg i det menneskelige samfunn, var det i seg selv et tegn på at den viste seg å være en stabil institusjon. Det neste spørsmålet man da kan stille, er det normative; Var denne utviklingen ønskelig eller nyttig?

F A Hayek har satt dette på spissen ved å hevde at hvis spontanorden prosesser finner sted og påvirker utviklingen av våre moralske normer, så har vi intet fast holdepunkt for å hevde at noe er galt eller riktig. Våre begreper om hva som er riktig eller galt, vil være et resultat av utviklingen innen vår kultur og vil' derfor også variere mellom kulturer. Det er dette synet på moral som noe kulturelt bestemt Tibor Machan ikke kan godta og som får ham til å forkaste hele spontanorden teorien. Machan mener at folks holdning til rett og galt er et individuelt valg, og ansvaret for dette valget kan ikke tas fra den enkelte. Imidlertid er det mulig å imøtekomme Machans kritikk uten at hele teorien forkastes.

Det er selvsagt ikke umulig å kombinere en teori om spontan orden og en antagelse om fri vilje. Hvis vi begrenser spontanorden prosessen til bare å omfatte fysiske institusjoner i samfunnet (organisering av økonomien , statsadministrasjonen, o.l.) er det ikke noe konflikt mellom dette og det at den enkelte handler ut fra fri vilje. Handlingsalternativene kan være begrensede, men i selve den intellektuelle valgprosess den enkelte gjennomgår, står han fritt. Logikk og verdi er da upåvirket av spontanorden prosessen. Vi skal imidlertid drøfte Machans innvendinger med utgangspunkt i en mer ekstrem utgave av spontanorden teorien der vi også antar at den enkeltes verdier er påvirket av spontanorden prosessen.

Vi har sett at vi kan skille mellom hvorledes en institusjon oppstår og hvorfor den vedvarer. Vi må trenge dypere inn i den prosess som gjør at et fenomen, som eiendomsrett, pengesystem eller andre samfunnsinstitusjoner når de først har oppstått, videreutvikler seg og manifesterer seg i et samfunn gjennom en spontan prosess – altså uten at noe enkeltindivid eller grupper av individer bestemmer det, men som et resultat av deres ukoordinerte handlinger.

Ifølge Machan vil en slik prosess være i konflikt med fri vilje hos aktørene - fordi de ikke handler etter eget valg, og fordi samfunnet omkring dem har uten at de selv er klar over det, definert de alternative verdier eller institusjoner de kan handle innenfor. Den enkeltes handling er altså determinert. Mot dette kan innvendes at hvis vi antar at det enkelte individ kun handler etter den kunnskap det selv besitter og det ikke er andre krefter som styrer mennesket, kan ikke den enkeltes handlinger være determinert uten at den er i overensstemmelse med det endelige utfall av den spontane prosess. Men da dette utfallet er ukjent for den enkelte, kan det ikke være noe determinisme. Det lyder kanskje selvsagt; antar vi at den enkelte handler ut fra fri vilje, kan vi ikke samtidig ende opp med at vedkommendes handling er determinert og omvendt. Men dette er bare riktig hvis vi hele tiden betrakter handlingen ut fra samme utgangspunkt. Det er her forskjellen på Hayek og Machan ligger.

Machan har glemt betydningen av tid. Det er tiden som gjør at noe nytt bringes inn. Den spontane prosess er et resultat av at individet tilføres noe over tid - nemlig kunnskap. Vi kan på en måte si at den spontane prosess er en Iæringsprosess.(7)

Vi er dermed tilbake til denne grunnleggende antagelse at enkeltmenneskets kunnskap er begrenset og kunnskapen i samfunnet er fragmentert. Når den enkelte handler, støtter han seg til regler og normer i samfunnet som han ikke har noen absolutt forståelse av, men en for ham tilstrekkelig forståelse til å velge og vurdere moralsk. Sett i vedkommendes perspektiv og på det tidspunktet (ex ante) er handlingen riktig (både rasjonell og moralsk). Sett med ettertidens øyne og på et tidspunkt da vår kunnskap om dette er vokset (og våre moralbegreper har utviklet seg) (ex post), så vil vi kanskje vurdere handlingen som gal (både irrasjonell og umoralsk). Men hvis vår kunnskap til enhver tid er begrenset og fragmentert, vil et ex ante-perspektiv være det rette og et ex post- perspektiv være galt. Det som gjør at Machan kaller spontan orden for deterministisk og i strid med fri vilje, er at han betrakter ting på etterskudd (ex post).

Dette underliggende synet på kunnskap som spontanorden teorien representerer, er langt på vei i tråd med den østerrikske filosof Karl Poppers kunnskapsteori (8). Popper kaller det for kritisk rasjonalisme at kunnskap er under konstant utvikling. Ifølge Popper vil vi aldri på noe tidspunkt vite om noe er absolutt sant. Derimot kan vi ha sikker viten om at noe er galt. Inntil noe er beviselig galt, er det å anse som sant, hevder Popper.

For samfunnet kan vi tenke oss at institusjoner oppstår og viser seg stabile gjennom en spontan prosess. Videre vil de gradvis tilpasses menneskenes endrede behov og kanskje som en følge av at andre ting endrer seg, forsvinne. Alt dette uten at noen enkelt har villet det. Vi kan si at på et tidspunkt var institusjonen formålstjenlig men viste seg siden når ny kunnskap kom til (endrede omgivelser) å være lite egnet. På hvert av disse stadiene har menneskene handlet rasjonelt og korrekt ut frå de omstendigheter som forelå - det var forandringer i omstendigheter ingen var herre over som gjorde at det som først var rasjonelt i ettertid, viste seg ikke å være det. Vi har over hevdet at det samme perspektivet kan brukes på utviklingen av våre moralske normer. Betyr ikke det at man ender i moralsk relativisme, at vi ikke har noe grunnlag for å praktisere felles moralregler i samfunnet? Det må innrømmes at akkurat dette er et ømt punkt. Det ligger jo i selve 'spontan ordens' natur at ikke all 'sannhet' er kjent og at man derfor ikke kan operere med absolutter, heller ikke moralske. Men jeg tror der i hvert fall er to måter man kan imøtekomme dette spørsmålet på. For det første kan man hevde at selve spørsmålet er 'rasjonalistisk', at det forutsetter at vi kan forstå alt rasjonelt og at det finnes absolutte sannheter. Men hvis det er slik Popper hevder, at absolutte sannheter ikke finnes, så eksisterer heller ikke problemet; moralsk relativisme eller ikke.

For det andre kan man hevde at det finnes en mellomting mellom ekstrem skeptisisme; at ingen sannhet finnes, og ekstrem rasjonalisme; at sannhet finnes og kan gis en rasjonell forklaring. Man kan si at der er noe fundamentalt som ikke kan være gjenstand for diskusjon, og det mest opplagte av dette er ens egen eksistens. På det praktiske plan derimot, som var moral er knyttet til, vil det ikke være absolutte sannheter. Det som moralen springer ut av derimot, mennesket selv, kan man ikke bestride eksistensen av. Det betyr at skeptisismen ikke kan bli selvfornektende og leder til den feilaktige konklusjon at dersom ingen moral er absolutt sann, er all moral like god. Det man kan si om skeptikere av denne typen er at de moralske absolutter de er villige til å akseptere, er meget få og av meget generell karakter.

Carl Menger, grunnleggeren av den østerrikske skole i økonomi, var en av dem som videreførte David Humes skeptiske filosofi på slutten av 1800 tallet. Det syn på utviklingen av kunnskap han formulerte, har påvirket andre og kanskje særlig F A Hayek. Ifølge Menger kan vi ikke danne oss noen sikker kunnskap ut fra ren observasjon, både fordi enkelthendelser er tilfeldige og fordi var observasjon er subjektiv. Hva vi derimot kan er å trekke essensen ut av det vi observerer. For eksempel hvis vi observerer at en person kjøper en avis, vil vi ikke kunne slutte noe direkte av en slik observasjon. Vi kan hverken si noe om motivet for å kjøpe avis eller trekke generelle slutninger mht menneskets adferd; om aviskjøp er vanlig, naturlig e.l. Essensen i det vi observerer er imidlertid at den personen gjør noe for å oppnå noe, altså at mennesket handler ut fra hensikt. Dette aksiomet: 'Mennesket handler ut fra hensikt', som er en avledning av vår iaktagelse, er absolutt sant.

Dette synet på kunnskap som kalles den 'abstrakt deduktive' metode, innebærer at sikker viten bare vil kunne være viten av meget generell karakter. En absolutt sikker viten vil ikke kunne predikere enkelthendelser, Det innebærer at selv om vi ikke kan bruke vår rasjonelle fornuft til å gi absolutte svar på hva som er godt eller ondt, altså utlede moral rasjonelt, vil vi på et meget generelt nivå kunne si om noe strider mot absolutt fornuft.(9)

Vi kan konkludere det som er sagt hittil med å si at spontanorden teorien ikke nødvendigvis er i strid med det syn at mennesket har en fri vilje og moralsk sans. Imidlertid, fordi kunnskapen i samfunnet er fragmentert og under endring over tid, kan man ikke bedømme samfunnet i ettertid. Dette innebærer også at utviklingen ikke er fastlagt. Den enkeltes handling kan komme til å påvirke utviklingen, kanskje uten at man selv vet hvordan. Den rene overraskelse er mulig for den frie vilje er mulig, selv om vi ikke kjenner den langsiktige konsekvens av våre handlinger.

En spontan orden oppstår som et resultat av frie uavhengige menneskers handlinger. Den spontane orden består i at mennesker ubevisst koordinerer sine planer og innretter seg etter hverandre. Man kan si at enkeltmennesket er styrt av en slags generelle lover som spiller den samme rolle som prisene i et marked, de danner et tyngdepunkt som menneskene innretter sine handlinger etter.

Ifølge Hayek er slike lover det vi egentlig bør forstå med begrepet 'lover' i et samfunn. De er også en del av vårt lovverk i dag, men vi gir dem da ofte betegnelser dom 'normer' og 'kotymer'. De er ikke et resultat av noen lovgivningsprosess selv om deres innhold etterhvert er glidd inn i det formelle lovverket. Disse generelle lovene har det til felles at de regulerer forholdet mellom individene uten å være uttrykk for noen enkelts vilje eller ha til formål å skulle fremtvinge spesielle resultater. De dirigerer altså ikke mennesker, men gir mennesker retningslinjer de kan handle innenfor.

Det som vi i dag betegner som lover, derimot, er ikke slike spontane generelle lover, men alle de regler og forordninger som den lovgivende forsamling vedtar. De fleste slike politiske lover er laget med det formål å skulle dirigere enkeltmennesket; få noen mennesker til å handle etter andre menneskers målsetninger eller vilje, ikke etter sine egne. Politiske lover søker å virkeliggjøre en enkeltvilje, mens de generelle spontane lover gjør det mulig for hver enkelt å virkeliggjøre sine mål innenfor de retningslinjer loven gir.

Ifølge Hayek er det bare generelle spontane lover som lever opp til det ideal vi har for en rettsstat, de skaper sikkerhet for at den enkelte ikke blir undertrykt av en annens vilje, men fritt kan arbeide for sine individuelle mål. De spontane lovene er upersonlige. De politiske lovene, derimot, søker å diktere andres handlinger. De representerer bruk av makt for å virkeliggjøre noens mål. De er derfor i strid med idealet for en rettsstat (10).

For Hayek har det vært viktig gjennom flere arbeider å vise at et samfunn som er styrt av politiske lover, etter hvert blir mindre mangfoldig og mer ensrettet. Det er en forutsetning for at et samfunn skal utvikle seg at dets lover er mest mulig generelle slik at hvert enkelt menneske kan bidra med sin unike innsikt når det skal velge handlinger. Et samfunn som på denne måten slipper enkeltmennesket til, tar i bruk en enorm ressurs som et politisk styrt samfunn undertrykker.

En videreføring av denne tanken om å trekke grenser mellom individ og stat gjennom den innsikt spontan orden gir, har den amerikanske økonom, professor Thomas Sowell stått for (11). Sowell gir rasjonell forklaring på den enkeltes begrensede kunnskap og sier med et kjent sitat at «vi er alle uvitende bare på for- skjellige områder». I et komplekst samfunn kan den enkelte bare beherske en liten del av samfunnets kunnskap. Kunnskap har en pris, så den enkelte økonomiserer med kunnskapen og finner frem til en tilpasning av hvor mye primærkunnskap han selv vil beherske og hvor mye kunnskap han vil kjøpe. Vi kan si om et moderne samfunn at det mer enn å være kjennetegnet ved arbeidsdeling er kjennetegnet av kunnskapsdeling.

I et samfunn foregår et utall beslutningsprosesser. Når kunnskap er fragmentert og begrenset for den enkelte, har ulik innflytelse på beslutningsprosessene og at resultatene av disse derfor vil variere. Det frie markedet er ikke selv noen beslutningsprosess, men gir mulighet til å bruke ulike beslutningsprosesser. På den annen side er den politiske beslutningsprosess en formalisert prosess. Det som kjennetegner markedet er at når en serie av små og store beslutningsprosesser kan foregå parallelt, kan man dekke et stort spekter av behov samtidig. Dessuten vil tilbakemeldinger (konsekvensen) nå aktørene raskt og de kan endre sin adferd raskt. Det frie markedet har altså lave kostnader i transformasjon av kunnskap.

Den politiske beslutningsprosess slik vi kjenner den i et demokrati, forutsetter konsensus. Å samle frie individer omkring ett sett av verdier eller ett mål, krever erfaringsmessig store kostnader og ofte tar en stat maktmidler og vold i bruk. Ideen om at den politiske beslutningsprosess skal kunne fange opp spredte behov, er absurd når man vet at de som deltar i den politiske beslutningsprosess har like begrenset innsikt i andres ønsker og behov som andre mennesker. En politisk beslutning vil alltid avspeile beslutningstagerens synspunkter enten de selv er villige til å innse det eller ikke.

En annen svakhet ved den politiske beslutningsprosess er tilbakemeldingsprosessen. Når utilsiktede konsekvenser av en beslutning blir kjent, kan ikke den enkelte sette i gang et sett av transaksjoner som i det frie marked, for å bøte på dette. Man må derimot igjen gjennom den politiske prosess for å rette opp utilsiktede konsekvenser av politiske avgjørelser. Dette betyr av man må sette i gang store kostnader med politisk mobilisering selv for små justeringer av politiske avgjørelser.

Den konklusjon man kan trekke av Sowells betraktningsmåte er at den politiske prosess (staten) er en unødvendig kostbar prosess for samfunnet unntagen på områder hvor konsensus er høy. Områder med høy konsensusverdi er nødvendigvis områder hvor enkeltborgerne har mest mulig felles interesser og mål; forsvar, indre sikkerhet o.l. Mens den samme prosessen er meningsles på områder hvor der er liten verdi i konsensus, hvor hvert individ kan dekke sitt eget behov uavhengig av andre; varekonsum, spisevaner, fritidssysler, bosetning, arbeid, for å nevne noen eksempler. Dette kan være et utgangspunkt for å trekke grenser for statens virkeomrade.

Spontan orden leder oppmerksomheten hen på at der finnes orden uten at den er et resultat av noen enkelt plan eller vilje. Med veksten i statens makt og en stadig sterkere dirigering av samfunnet er denne innsikten i ferd med å gå tapt blant folk flest. Det som gjør at den likevel ikke mister taket, er at vi alle føler det er noe galt ved at 'noen' skal bestemme i detalj hva andre skal gjøre, fordi disse 'noen' er mennesker som oss andre.

Kunnskap i et samfunn er fragmentert og begrenset for den enkelte. Derfor er vi avhengige av den enkelte hvis vi ønsker at samfunn med mangfold og velstand. Det er dette Hayek gir uttrykk for i sitatet: Det er fordi hvert enkelt individ vet så lite og spesielt fordi vi sjeldent vet hvem av oss som har rett, at vi stoler på at mange uavhengige og konkurrerende anstrengelser skal sørge for at nye tanker og innretninger utvikler seg slik at vi selv kan vurdere og velge blant flest mulige alternativer.

1) Moderne fysikk har oppdaget et fenomen, kybernetikk, som har endret var forståelse av dette. Det har vist seg at selv når enkeltpartikler beveger seg helt tilfeldig uten å følge noen regel eller lovmessighet, kan likevel summen av partiklene danne stabile mønstre.
2) Likevekt i et marked er definert som et stabilt system av priser som klarerer markedet for tilbud og etterspørsel, og der prisene avspeiler kostnadene ved produktene.
3) Den berømte uttalelsen om 'den usynlige hånd', finnes i Å Theory of Moral Sentiments, part 4, kap.1.
4) F A Hayek. Economics and Knowledge, Economica nr 4, 1937, er blitt en klassisk artikkel der Hayek drøfter kunnskapens rolle i økonomisk tilpasning mot likevekt. En behandling av dette essayet og dets betydning i økonomisk teori gir Israel Kirzner i Hayek,Knowledge and Market Process i boken Perception, Opportunity and Profit, Chicago 1979.
5) F A Hayek. The Three Sources of Human Values, s 31, London School of Economics 1978. Adam Smith. Å Theory of Moral Sentiments part 7, kap. 2, s 506, kan tolkes i samme retning. Han markerer sterkt sin mot- stand mot den franske naturrettstradisjonen som hevdet at moral kunne utledes fra fornuften og dermed var rasjonell og absolutt. Mandeville, Hume og Smith utviklet den sosiale evolusjonsteori. Den gikk ut på at samfunnsinstitusjoner utvikler seg spontant gjennom en seleksjonsprosess der de institusjoner som i størst grad setter samfunnet i stand til å reprodusere seg, vil overleve. Darwin studerte Hume og Smith, og mye tyder på at det var hos dem han fant inspirasjonen til den biologiske evolusjonsteori.
6) Tibor Machan. Reason, Morality and theFree Society i Liberty and the Rule of Law, Texas 1979.
7) Mario Rizzo, økonomiprofessor ved New York University, drøfter dette i Literature of Liberty, vinter 1982, med utgangspunkt i et Henry Bergson sitat: «Hvis der ikke finnes overraskelser, oppdagelser eller skapelse i universet, er tiden nytteløs. For tiden er da frarøvet sin hensikt, og hvis den ikke gjør noe, så er den heller ikke noe.»
8) Karl Popper i Innledningen til Conjectures and Refutations, London 1978, sier at: jeg foreslår at vi bør gi opp ideen om den endelige kilde til kunnskap og innrømme at all kunnskap er menneskelig, at den er blandet med våre feil, forutinntatte holdninger, drømmer osv. Alt vi kan gjøre er å søke sannhet selv om den er umulig å nå. Vår søken er ofte inspirert, men var inspirasjon har ingen autoritet, fordi uten denne ide vil vi ikke kunne ha objektive retningslinjer for var forskning, ingen kritikk av våre oppdagelser, ingen søken etter det ukjente, ingen streben mot kunnskap.
9) En behandling av dette finnes i Samuel Bostoph. The Methodological Debate Between Carl Menger and the German Historicists, I Atlantic economic Journal, Sept. 1978.
10) F A Hayek. Law, Legislation and Liberty, bind 1, London 1973. I innledningskapitlet sier han at: boken er skrevet på grunnlag av tre fundamentale innsikter: For det første at der er en fundamental forskjell på en selvgenererende spontan orden og en som er organisert, og at forskjellen skyldes to ulike typer lover som finnes i dem. For det andre at det vi idag kaller 'sosial' rettferdighet bare har mening innen den andre av disse typene orden, den organiserte, men at begrepet er uten innhold i et åpent samfunn. For det tredje at innenfor den liberale demokratiske statstradisjon hvor den samme lovgivende makt både girlover som angår den enkeltes handling og regler for statens maktutfoldelse, gradvis fører til en transformasjon bort frå de spontane lover for et fritt samfunn over til et totalitært sett av regler hvor den enkelte må handle i overensstemmelse med en organisert målsetning.
11) Thomas Sowell. Knowledge and Decisions, New York 1980. Sowell sier i forordet til boken at den er et forsøk på å bygge videre på Hayeks arbeider om betydningen av kunnskap i samfunnet og se alle prosesser i samfunnet, både de økonomiske, politiske og sosiale, i lys av dette.